Men hva med helsa?

June 13, 2018

 

Ja – hva med helsa? Jeg får dette spørsmålet ofte, og synes det kan være et krevende spørsmål å få. Bare fordi jeg ønsker en annen innfalssvinkel enn det tradisjonelle selvhatet som forventes av tjukke mennesker, betyr ikke det at jeg har et fasitsvar for alle. Før det kan besvares mener jeg vi må definere hva helse, og betegnelsene «dårlig helse», og «god helse» egentlig betyr - og ha forståelse for at dette varierer fra individ til individ.

 

 

OBS: Først og fremst - jeg bruker ordet "tjukk" som en beskrivelse av store kropper. Jeg er tjukk, men det sier ingenting annet om meg enn at jeg er - tjukk. Jeg skriver i dette innlegget også om "tynn" og "tykk", og kan av noen oppleves som generaliserende.

 

Jeg har i det siste sett en del spørsmål og litt kritikk rettet mot meg, i forhold til at jeg ikke snakker om ulempene og helseplagene som kommer med det å være tjukk. Jeg ser jeg har fått noen kommentarer og private meldinger rundt dette, og blir spurt om dette i debatter (for ikke å snakke om i diverse kommentarfelt rundt omkring).

 

Det korte svaret er at jeg er kroppspositivist, og bryr meg om mental helse og stigma rundt kropp. Jeg gjør også et bevisst nummer ut av å være en motvekt til dette slankhetsfokuset vi lever i. Jeg er ikke interessert i å skape nok et rom for en samtale jeg selv har måttet ta del i siden jeg var liten, og som til slutt gjorde meg syk.

 

Den litt lengre versjonen er:

Det er ikke sånn at tjukke mennesker ikke skjønner at det er en viss risiko ved å ha den kroppen de har. Det har vi fått høre siden vi var små, og har hele livet opplevd å bli forskjellsbehandlet for hvordan jeg ser ut, og på bakgrunn av det drømt om å se ut som noen andre. Jeg husker jeg så «She’s all that», og alle andre ungdomsfilmer med pene jenter som bare trengte fjerne brillene, for at han kjekke skulle oppdage de, sikkert 17 ganger, og drømte om å bare en dag våkne opp å være pen og tynn. Og de jeg ville bli tynn og pen for, var gutter som i utgangspunktet ikke ville ha meg, og som hetset meg for hvordan jeg så ut. 

 

Så fikk jeg spiseforstyrrelse, kastet opp alt jeg spiste, trente masse, spiste ikke godteri, drakk ikke brus, men gikk ikke noe særlig ned av den grunn. Eller kanskje gjorde jeg det, men så det ikke selv fordi jeg var så redd for å være tjukk, at det dannet seg et bilde av at jeg aldri ble bra nok.

 

Tjukk er nemlig det verste man kan være i 2018. Dette i all hovedsak fordi det ikke er status. Mennesker med høy status tar avstand fra det mennesker med lav status representerer, og mennesker med lav status vil strebe etter det de med høy status representerer og er. Før var det feks lavstatus å være tynn pga matmangel, nå er det omvendt pga blant annet at fast food er billigere enn annen mat. 

Akkurat disse tingene intervjuer jeg førstelektor Magne Haukland om i første episode av radiodokumentaren jeg lagde tidligere i år, og jeg anbefaler å høre hva han har å si om saken (den kan du høre her).

 

Kamuflerer forakt som omsorg

De aller færreste bryr seg nevneverdig om andres helsestatus, men kommenterer og kamuflerer dette, bevisst eller ubevisst, som bekymring. Ihvertfall opplever jeg det på denne måten, når det hele kan begynne med at jeg burde gå ned i vekt, og avslutter med at jeg fortjener å få en spisefortyrrelse så jeg blir sunn. Dette er det aller beste eksempelet jeg har, for her ligger altså ikke bekymringen i min helse - her handler det om at jeg skal bli tynn. Spiseforstyrrelse er som kjent ikke spesielt bra for en.

 

Svært tynne mennesker opplever garantert også dette, men selv om det sikkert er like frustrerende, ligger det en større omsorg i den bekymringen, enn forakten de fleste føler ovenfor tjukke mennesker. Tjukke mennesker er det vi alle streber etter å ikke være, og det finnes få ting som provoserer så mye, som en tjukkas som er fornøyd. Da har man på en måte vippet alt og alle av pinnen, for hvordan våger man å være tilfreds i et samfunn som hele tiden forteller oss alle, uansett størrelse, at vi ikke er bra nok!? 

 

  

Svært tynne mennesker føler man en større omsorg for, fordi man synes synd på de. Og jeg sier altså ikke at det er noe riktigere. Jeg har venner som desperat har prøvd å gå opp i vekt for å slippe å høre at de må spise mer, så de ikke forsvinner, etc, og blir like sint på deres vegne. Jeg skulle ønske vi bare sluttet å snakke om kropp på den måten vi gjør, og sluttet å bry oss så fryktelig om hvordan andre folk ser ut.

 

Det at det er sosiale akseptert å kommentere andres kropp, betyr ikke at det er riktig. Det betyr heller ikke at du kan si hva du vil, og forvente at mottager skal takke deg.

 

Tynn = sunn, tjukk = usunn....?

En annen ting er denne skjevfordelingen i hvem vi snakker til og om når det kommer til helsespørsmålet. Ser du en tynn person er det nok svært sjelden at det første du lurer på hva vedkommende sin helsestatus er. Det kan det veldig fort hende du gjør når du ser en tjukk person. Dette tror jeg dog er fordi vi har en langt høyere terskel for hvor tynn man har lov til å være, og svært lav terskel for hvor tjukk man har lov til å være. I dag anses 42-44 som grensen til overvektig, i hvert fall dersom vi skal tro plus size-kolleksjonene rundt om. Og det er ikke spesielt stort.

 

Dette, pluss at vi bare tar for god fisk at tynne mennesker er sunne. 

 

Jeg har nevnt mange ganger at jeg mener man har et snevert syn på helse, dersom det kun handler om fravær av sykdom, eller det å være tynn. Jeg synes også det er ignorant å kommentere andres helse på bakgrunn av hvordan man ser ut. Det eneste du kan si om en person ved å se på de, er hvordan de ser ut. Du kan anta en hel masse, men det er også det det er - antagelser. Altså kan du si at jeg er tjukk, fordi det er det du ser. Du kan også anta at jeg ikke løper spesielt fort, ligger på sofaen hele dagen og kommer til å dø av hjertefeil før fykte 35, men dette vil være ren gjetning og ingenting du kan vite. Og likevel er dette noe svært mange ser ut til å ta seg den frihet å servere meg som sannheter.

 

Som kroppspositivist er det disse tingene jeg vil til livs. Jeg vil vi skal begynne å behandle hverandre med respekt og likeverd, uavhengig av hvordan man ser ut. Er man interessert i å lese om helseplager, risikoen ved å være tjukk, tynn, drikke, røyke, eller i det hele tatt leve, kan du lese en hvilken som helst avis, eller diskutere det med folk på bussen. 

 

På denne bloggen og på min Instagram ønsker jeg et annet fokus. 

 

Helse uansett størrelse

Forskning viser at det vi alle egentlig vet, nemlig at det å være overvektig i dagens samfunn, er ekstremt stigmatisert og gir en forventning om at man er lat, mangler viljestyrke, er mindre intelligent og mindre suksessfull. Dette gjør at overvektige diskrimineres på arbeidsplasser, innen helsevesenet, i undervisning, media og personlige forhold. På bakgrunn av dette, anbefaler jeg å lese kronikken «Helse uansett størrelse» (les den her). Denne tar for seg konseptet rundt det å ikke kunne shame folk til god helse, men heller møte pasienter på en god og respektfull måte. Kronikken forklarer konseptet på en lettfattelig måte, og jeg håper dette er noe helsepersonell kan ta til seg snarest. 

 

 

 

Please reload

Featured Posts

I'm busy working on my blog posts. Watch this space!

Please reload

Recent Posts

June 13, 2018

January 8, 2018

December 30, 2017

Please reload

Archive
Please reload

Search By Tags
Please reload

Follow Us
  • Facebook Basic Square
  • Twitter Basic Square
  • Google+ Basic Square
  • Facebook Social Icon
  • FUIF3rW
  • Twitter Social Icon

Sosiale medier

 

© 2023 by Nicola Rider. Proudly created with Wix.com