Nytt år – nytt meg?

December 30, 2017

1.januar skal liksom alt bli bedre, til tross for at du etter all sannsynlighet er den samme personen fra 23.59, til 00.00, men; vi skal bli slankere, snillere og bedre medmennesker. Vi skal begynne å ta telefonen når mamma ringer, spise brokkoli hver dag og slutte å ligge med idioter.
 
Det vil si - resten av Norge innbiller seg at de skal det. Jeg derimot har ikke tenkt å starte 2018 med selvhat og lange tirader om hvorfor jeg ikke er et godt nok menneske, men derimot skal jeg ivareta alt jeg synes er bra med meg selv - og dyrke det!
 
Jeg har nemlig gjort dette SÅ mange ganger før. Jeg lager meg en lang liste for hvordan jeg skal bli et bedre menneske, og forventer liksom en enorm forandring fra 31.desember til 1.januar, nærmest av seg selv. Jeg blir like skuffa hver gang, når jeg sitter der med sjokoladeplata mi, og har utsatt joggeturen «til neste mandag». For 47’ende gang på rad.
 
Slankepresset er konstant, og noe de fleste av oss kjenner på nesten daglig. Det er likevel aldri så sterkt som rundt første januar. Sosiale medier har for lengst sørget for å gi meg dårlig samvittighet for all svoren jeg plukket av juleribba, all joggingen jeg har og kommer til å utsette ytterligere, og for alle de dårlige unnskyldningene jeg kommer til å lage for hvorfor. 
                                                                                               
Slankeindustrien gnir seg godt i henda, og har sakte men sikkert begynt oppvarmingen allerede i romjula. Jeg bombarderes av trenings-, og slankereklamer i sosiale medier daglig i disse tider, og har iherdig klikket de vekk, mens jeg har forsøkt å nyte Kvikk Lunsjen min i fred. Men på startstreken 1.januar står de, Elexia og Grethe Roede, klare med åpne armer, og tar oss imot, og er mer enn villig til å nøre oppunder bildet av idealkroppen og det faktum at vi mangler den, nesten hele gjengen.
 
Det interessante er jo at det vanligste nyttårsforsettet er å gå ned i vekt. Det er for så vidt greit nok, men grunnen til at folk vil gå ned i vekt handler altfor ofte at man ønsker at andre skal synes man er pen. Altså gjør de fleste disse endringene for alle andre enn seg selv, og da lurer jeg veldig på hvor motivasjonen og gleden ved det hele ligger.
Personlig ligger det mer glede og motivasjon i en potetgullpose, enn et treningssenter, og jeg har etter hvert har lært meg er at endringene ikke skjer, hvis motivasjonen ikke er der. Det er ikke dermed sagt at jeg ikke beveger meg, jeg har to hunder, men jeg streber ikke etter å bli noens drømmedame.
 
Men; Jeg har også vært der at jeg har tenkt at jeg må ned i vekt, og startskuddet for en ny og sunnere livsstil har for meg som så mange andre også gått 1.januar et eller annet år.
En gang bestemte jeg meg til og med for å gå til anskaffelse av personlig trener. Det er bare det at en personlig trener vil man jo gjerne imponere, det ville i hvert fall jeg, for det er jo aldri kult å innrømme at man er i dårlig form. Jeg er av de som gjesper når jeg jeg egentlig er andpusten, i håp om at ingen skjønner at jeg egentlig hiver etter pusten, liksom. Nå skal det også sies at jeg synes denne personlige treneren var ganske kjekk, og jeg gjorde mitt ytterste for å se snasen ut.
 
Første oppgave var å løpe i 20 minutter på en tredemølle, og for en som av prinsipp nekter å løpe etter bussen, er det ikke til å stikke under en stol at det var en aldri så liten utfordring i seg selv. Når man i tillegg forsøker å være attraktiv, mens svetten hagler og man hiver etter pusten, er det jo dømt til å gå galt på en eller annen måte. Jeg løp og jeg løp, i noe som føltes som en evighet, og til slutt lot jeg sjarme være sjarme, og peste meg gjennom de siste minuttene av økta, og med de siste minuttene mener jeg de siste 17. Etter hvert begynte hodet å verke, så begynte bena. Så kjente jeg at youghurten jeg hadde spist før jeg gikk på trening begynte å gjøre seg gjeldende, og jeg endte med å lukke i øynene i håp om at alle disse følelsene snart skulel forsvinne. Så kjente jeg med et at båndet under meg forsvant. Ting gikk fort, og plutselig lå jeg i hjørnet av treningsstudioet, som en dryppende skurefille.
 
Der og da bestemte jeg meg for å aldri mer prøve meg på hverken personlige trenere eller offentlig jogging, hvilket jeg til en viss grad også har greid.
 
Når det er sagt, jeg er ikke noe bedre enn folk flest - jeg har den samme runden med meg selv hvert år, og lover meg selv at jeg i det minste kan fylle minimumskravet for bevegelse, spise litt mindre snop og være snillere. Du vet – sånne typiske ting, som gjør at jeg kanskje lever tre uker lengre enn estimert tid, og gjør at folk ikke synes jeg er en bitch.
 
Men så er jeg jo ekstremt glad i mat, og klarer ikke la være å si hva jeg mener. Det er som et rush, begge deler, og er en del av meg. Ikke bare det, men det er også kvaliteter jeg av ulike grunner anser som positive. Så hvorfor skal jeg da endre på de…?
 
Mitt nyttårsforsett er derfor å noenlunde forbli den samme som i 2017, og at eventuelle endringer for både kropp og sinn må skje hvis jeg selv synes det er viktig. Hva alle andre mener er ikke min sak. Din og min verdi kan ikke måles i kg, og jeg synes fokuset heller bør ligge i å ha det bra med deg selv, hva det nå enn måtte innebære. Og kanskej ta telefonen når mamma ringer.
 
Uansett:

 

 

Please reload

Featured Posts

I'm busy working on my blog posts. Watch this space!

Please reload

Recent Posts

June 13, 2018

January 8, 2018

December 30, 2017

Please reload

Archive
Please reload

Search By Tags
Please reload

Follow Us
  • Facebook Basic Square
  • Twitter Basic Square
  • Google+ Basic Square
  • Facebook Social Icon
  • FUIF3rW
  • Twitter Social Icon

Sosiale medier

 

© 2023 by Nicola Rider. Proudly created with Wix.com